Reisen til India!

Etter en lang flyreise landet vi trygt på Mumbai flyplass. Der ble vi møtt av vår guide Mr. Sandeep Waghmare fra Children`s Future India (Cfi) som er søsterorganisasjon til Fadderbarnas framtid (Faf). Han jobber til daglig med PR og personal på Cfi sitt hovedkontor i Pune.

I reisefølget vårt var blant annet Mats Sæther fra Harstad som hadde vunnet hovedgevinsten til  Faf sitt Landslotteri som var en Indiatur.

Neste dag kjørte vi  tre timer med bil i enorm stor trafikk til hovedkontoret i Pune. I åtte slumområder har Faf 1010 fadderbarn i fjernadopsjonsprogrammet.

I 2001 var jeg i India sammen med min mann og vår yngste datter. Den gang besøkte vi Jyoti, fadderbarnet vårt, som vi da hadde hatt i seks år. Hun var den gang 10 år gammel. Nå, 10 år senere, skulle jeg møte henne igjen. Jeg var spent og gledet meg enormt. Møtet med Jyoti var herlig og rørende. Hun var blitt en ung og vakker kvinne. Hun var ferdigutdannet og hadde fått jobb på et kontor, men hun hadde framtidsplaner om videre utdanning. Til meg hadde hun laget et pent kort med bilde fra sist gang jeg var der. Hun hadde også skrevet en lang hilsen til meg på engelsk, som hun leste høyt. I denne hilsen takket hun inderlig for at jeg hadde hjulpet henne slik at hun i dag har både utdanning og arbeid.

Vårt andre fadderbarn, Shweta, bor i naboslummen. Hun er 10 år gammel og en skoleflink jente. Hun bor i et lite hus med kun et rom. Her bor hun under kummerlige forhold med lite ”gods og gull”, bare en seng og en stol, men med en mor som virket å være sterk. Hun bor sammen med foreldre og to brødre. Som så mange andre arbeidsløse, bruker faren mye tid og penger på alkohol. Og dette gjør livet vanskeligere for den lille familien.

Fadderbarna i Pune som hadde fått besøk fra Norge ble med oss på restaurant. For mine to fadderbarn på 10 og 20 år, var dette første gang de opplevde å spise på restaurant. Etter måltidet dro vi på shopping med fadderbarna. Sosialarbeiderne hjalp til med innkjøp av matvarer til hvert enkelt fadderbarn/familie. I ettertid har jeg fått takkebrev fra sosialarbeideren til Shweta med bilder fra besøket hos Shweta.

Vi besøkte mange andre fadderbarn tilhørende de andre i reisefølget. Livssituasjonen til barna var ganske lik. Forventningsfulle og smilende barn møtte oss overalt. Rammene rundt dem var og lik,- det var fattigdom og elendighet. I tillegg var vi også og besøkte flere barnehager og skoler. Barnehagene hadde ikke så mange leker, og i en av dem var alle lekene sponset. Vi fikk også en kort innføring i hvordan indiske jenter fra slummen lager julekort som kan kjøpes gjennom Faf. Det er et møysommelig arbeid og rulle tynne papirremser til de nydeligste klokker, engler med mer.

Etter et par dager i Pune reiste vi med bil til landsbydistriktet Raigad. Her bodde vi på hotell i den lille byen Pen. 2800 fadderbarn i fjernadopsjonsprogrammet er fordelt på over 100 større og mindre landsbyer her. Her jobber Faf med helhetlig utvikling i urfolklandsbyer. Faf driver også et lite sykehus her, med fokus på mor/barn helse og familieplanlegging og et mobilt helseteam som besøker 30 landsbyer. Vi besøkte ”hestelandsbyen” Ranshetwadi, der innbyggerne har fått nye hus takket være bidrag fra norske travhester/travhesteiere i periode 2001-2003. Veien dit var smal og humpete. Det siste stykket måtte vi gå. Da vi nærmet oss hørte vi musikk og ble møtt av ei gruppe som spilte og sang. Vi ble ønsket velkommen med rød prikk og ris i pannen, og vann ble helt over tærne våre.

Fra hotellet kjørte vi 3-4 mil til fjellandsbyen Nifadwadi for å se huset som jeg fikk bygd til en familie i 2004-05. Med loddsalg fikk jeg samlet inn 13 000 kr, som huset kostet den gang. Bortsett fra å møte fadderbarna våre, var dette et av høydepunktene. Vi ble møtt av en smilende og takknemmelig familie, mor, far og to barn. Møtet ble ekstra sterkt da far i huset takket meg for at de hadde fått huset. Han tørket bort noen tårer mens han snakket. Når man sammenlignet dette huset med andre hus i området, så skjønte man takknemmeligheten. For de små husene rundt var bygd opp av bambuspinner og dekket med kumøkk.

Fadderbarnet vårt i Pen/Raigad heter Akshay og blir 18 år i desember. Han er en fin og musikalsk gutt, som går i 12. klasse, og drømmer om å få jobb i et elektrisitetsfirma. Han gjør en god innsats på skolen, studerer hardt og ønsker å få gode karakterer til eksamen. Også han var med på en shoppingrunde for å kjøpe mat. På Pen-kontoret laget de en tilstelning for oss norske gjester, med mat og underholdning. Askhay bidro med sang og trommespilling. Her mottok vi gaver. Jeg fikk indiske klær for min innsats som verver.

Et overnattingsbesøk i urfolklandsbyen Ghote stod også på programmet. Der jobber Faf med boligbygging, helse, vann, utdanning, inntektsskaping osv. Her ble vi mottatt med blant annet norske flagg, sang, musikk og leker. Vi overnattet på skolen. Tidlig neste morgen stod vi opp for å se en nydelig soloppgang og livet i landsbyen om morgenen. Kvinnene var opptatt med vannbæring og koppvask. Det var kjølig og flere laget små bål utenfor husene sine for å varme seg litt.

Både i Pune, Pen og Mumbai fikk vi tid til litt sightseeing som var lagt inn i programmet. Vi fikk se indisk liv og kultur fra ulike ståsteder. Livet i India er pulserende, fargerikt og rik på lukter. For oss som kommer fra trygge og gode Norge, er det både tøft og gripende å se under hvilke forhold mennesker lever der. Det vi tar som en selvfølge her hjemme, er uoppnåelig for mange der. En reise til India med besøk i slumområder setter dype spor og vel hjemme vil tankene på elendighetene knapt slippe taket. Du får et nytt perspektiv over livet.

Dersom noen av leserne er interessert i å få vite mer om Fadderbarnas framtid eller om turen min til India og møtet med slum og fattigdom, så kan dere kontakte meg på tlf nr 90526289 eller epost: livijoha@gmail.com. Eller har du et ønske om å hjelpe et barn med mat og skolegang slik at barnet får en mulighet til et bedre liv, så ta kontakt med Fadderbarnas framtid!