Utviklingsprosjektene i urfolklandsbyene Ghote, Sateri, Bariwadi og Jaituchiwadi i Raigad er inne i år fire. Innbyggerne er aktive deltakere i planlegging, gjennomføring og evaluering av prosjektet.

 

- Det er viktig å styrke landsbyen innad. Først starter vi kvinnegrupper, ungdomsgrupper og en landsbyutviklingskomité, sier Shrikant Matre, leder for Cfi Raigads landsbyutviklingsteam.

 

Kjennskap til rettigheter

Ingen aktiviteter settes i gang før folk selv er interessert i å bidra. I begynnelsen av et prosjekt bruker sosialarbeiderne mye tid på å diskutere med innbyggerne.

- Vi må være helt sikre på at vi har fått riktig informasjon, for vi trenger et klart bilde av hva som må gjøres i landsbyen, fortsetter han.

 

- Utviklingen i hver enkelt landsby er avhengig av lokalbefolkningens ønsker og behov for framtida, sier Matre.

En viktig del av arbeidet hans er å fortelle hvilke rettigheter de har som urfolk, slik at de selv kan fremme sine krav for myndighetene. Alle urfolklandsbyer har blant annet rett til en skole fra første til fjerde klasse, vannkilde og elektrisitet.

 

Kvinner får høyere status

Sujata Sawant har lang erfaring som sosialarbeider i landsbyene. Hun forteller at kvinnens plass tradisjonelt er i hjemmet. Fra tidlig morgen til sen kveld er kvinnene opptatt med barn og husarbeid. De får sjelden tid til å være sosiale med andre kvinner.

 

- Når vi starter kvinnegruppene er det med tanke på at de har behov for å snakke fritt med hverandre.  Kvinnene er sterke, og de har lyst å gjøre noe for å bedre sin egen situasjon. Vi starter sparegrupper der hvert medlem sparer et valgfritt beløp hver måned. Pengene settes i banken. De kan brukes i framtida så kvinnene ikke trenger å sette seg i gjeld hos private pengeutlånere som tar skyhøye renter, forteller Sawant.

 

Hun sier at det er viktig å styrke kvinnenes status i landsbyen. Derfor blir kvinner registrert som eiere for de nye husene som blir bygget.

 

Kapasitetsbygging gir inntekter

90 prosent av landsbyboerne eier ikke jord, men jobber på andres land. Antall dager med jobb varierer i forhold til sesong og om regntida er god eller ikke. Den gjennomsnittlige månedsinntekten i en husholdning er 300 kroner.

- Folk er avhengige av alternative inntektskilder, sier Sawant.

 

Innbyggerne bestemmer hvilke aktiviteter som skal startes i samråd med Cfi. Folk får så profesjonell veiledning og kursing. Blant annet har en del startet med produksjon og salg av håndverk, i Ghote har en familie åpnet frisørsalong og kvinner har tatt sykurs.

 

Bygger egne hus

- Før vi bygger hus finner vi ut hvor mye materiale som finnes i landsbyen. Lokalbefolkningen skaffer materialene og bygger husene, mens vi gir økonomisk støtte og opplæring i muring og bygging, forteller leder for Raigad-kontoret, Dr. Kishor Deshmukh.

 

De røykfrie ovnene som settes inn de nye husene lages av kvinnene etter at de har fått opplæring. Etter hvert kan de tjene penger på å lage ovner til andre landsbyer. Hvert hus får også en miljølatrine som bygges av ungdomsgruppene.

 

Jordbruksopplæring

- Jordbruk er hovedinntektskilden for de fleste. Mange mangler redskaper og teknikker for å kunne få gode avlinger. Vi kjøper inn jordbruksredskaper til landsbyene som har opprettet noe de kaller ”Farmers fund”. Her kan alle som trenger det låne redskap mot å betale et lite beløp. Pengene fungerer som en sikkerhet i krisetider. Vi har også kurs i jordbruksmetoder som gjør det mulig å dyrke grønnsaker i tørketida, forteller Sawant.

 

Samarbeid med myndighetene

- Det vanskelig å jobbe uten et visst samarbeid med myndighetene, mener Dr. Deshmukh, som beskriver de som ”en mektig maskin” som kan sette en stopper for arbeidet hvis ikke de mener det er bra.

 

I 2009 ble Cfi den første organisasjonen i Maharashtra som fikk i oppdrag å bygge hus på vegne av delstatsmyndighetene.

- Dette er en anerkjennelse av arbeidet vårt og et bevis på at det vi gjør virkelig nytter, avslutter Dr. Deshmukh.